Verdens aidsdag

I dag er det 1 desember - Verdens aidsdag. Det som er litt spesielt for meg i år, er at det er 10 år siden jeg fikk vite jeg har hiv. Hvis jeg skal tenke tilbake på hva som har skjedd de 10 årene så har det skjedd en del. Heldigvis. Jeg trodde livet var over da beskjeden kom, det ok faktisk noen år før sjokket hadde gitt seg og jeg hadde lært meg hvordan jeg skal leve med hiv. Den første tiden trodde jeg at jeg ikke kom til å få barn, både fordi jeg trodde ingen mann lenger ville ha meg, men også var det å bli gravid og få barn som hivpositiv var en utfordring. Så da jeg møtte min fantastiske mann og vi ønsket oss barn begynte en lang vei. Gamlemåten var ikke anbefalt selv om jeg gikk på vellykket behandling, dessuten viste det seg at vi hadde andre problemer som gjorde det vanskelig å klare det selv, og ikke hadde vi rett på assistert befrukting heller. Men her har mye skjedd, både privat og ellers. Nå har hivpositive rett på assistert befruktning på lik linje som andre, noe jeg er veldig glad for, en endring jeg har jobbet for ved å snakke offentlig om våres ønske om barn. I juni i fjor var vi så heldige å få vår etterlengtede baby, etter å ha gitt opp kom en fantastisk gutt som nå er halvannet år, og selvfølgelig født uten hiv. Mine ønsker for fremtiden som min sønn skal vokse opp i er at de gamle fordommene forsvinner. Vi burde snakke mer om hiv, både for å hindre flere smittende men også slik at det ikke skal være nødvendig å måtte leve med hiv i skjul.

#bryttausheten

Sky i hodet

Jeg har fått en rar følelse i hodet, som en sky som gjør at hodet ikke henger med. Føler meg utenfor meg selv. Svimmel og rar. Det er veldig ekkelt. Jeg håper det er bivirkinger av hiv medisin, da kan jeg iallefall få gjort noe med det. Skal til Ullevål til en hiv-lege i morgen. Typisk nok er min vanlige lege ikke tilgjengelig, men håper jeg får en lege som skjønner meg. Det er jo pes å bytte medisiner, blir jo som å bytte bivirkninger, noe er det med alle medisiner. Men dette funker ikke, så håper virkelig det er det som er løsningen. Har hatt mye rare bivirkinger av andre medisiner så får satse på dette er løsningen. Hvis ikke er det jo veldig skummelt. Prøver ikke å tenke så mye det. Var på legevakta i går og det er i allefall ikke noe akutt farlig.

Høsten er her

Nå er høsten her og den nye hverdagen sniker seg innpå. Henrik har begynt i barnehagen, og det går veldig fint. Han trives og har det veldig bra der. Snart skal jeg tilbake på jobb igjen i Oslo. Hverdagen begynner straks: barnehage, pendle til jobb, det blir en overgang fra permisjonstiden hvor vi bare hadde oss selv og all tid til å gjøre det vi ville. Blir nok bra å komme inn i hverdagsrytmen igjen.

Mye har skjedd på 10 år

På mandag møtte jeg en journalist fra Nrk som laget en reportasje om meg og hva som har skjedd siden jeg fikk hiv-diagnosen for 10 år siden. Det er mye som har hendt, jeg hadde aldri trodd jeg skulle få være mor. Nå sitter jeg her med en super mann og verdens beste lille gutt. Det er noe med slike "jubileer" som gjør jeg tenker litt ekstra tilbake. De første årene ble jeg alltid mer deprimert da det nærmet seg august, men det har heldigvis gitt seg etter at livssituasjonen min er blitt stabil og angsten ikke skygger over hverdagen lenger. Nå tenker jeg ikke på at jeg har hiv, det er med meg og dukker selvsagt opp her og der. Men så lenge jeg tar mine medisiner er det faktisk ikke så mye å tenke på.

God plass, endelig

Endelig har vi flyttet til noe større enn den lille leiligheten på 42 m2. Vi har kjøpt oss rekkehus i Kongsvinger, deilig meg større plass så Henrik endelig har litt større boltreplass nå som han er blitt så sto at han liker å krabbe rundt og utforske alle kriker og krokere han kommer over. Merker det er godt for meg også å ha bedre plass, fikk litt klaustrofobi i leiligheten må jeg innrømme. Selvom det er slitsomt å flytte er det jo bare en periode før ting kommer på plss og det blir hjemme. Så nå har vi fått hjelp til å få malt alle rom og ordnet litt forskjellig. Neste skritt nå er å få solgt leiligheten i Oslo, visning i morgen. Det er spennede, håper noen kjøper den fort, så vi sliper styre med den lenge. Nå er det jo sommer snart og hadde vært greit å ha den ute av verden før det. Neste prosjekt blir jo å finne en jobb her, blir langt å pendle til Oslo for min del som jobber 50%. Da går jo nesten all tid bort på toget som tar nesten 1,5 time hver vei. Men nå er jeg tilbake i permisjon, og har ferie etter det, så er ikke før i september jeg skal jobbe igjen. Nå skal jeg nyte sommeren her sammen med Henrik før han skal i barnehage til høsten. Det blir bra.

Tilbake på jobb

Nå har jeg begynt å jobbe igjen. En merkelig følelse å ha en hverdag igjen etter såpass lang tid. Hjemme med Henrik så har dagene bare gått, hverdag og helg har jeg ikke merket mye forskjell på. Nå må jeg huske å gå på jobb. Jeg skal jobbe 10 uker nå i mens Christian har pappapermisjon. Han og Henrik får kose seg alene, og det nyter de nok begge. Jeg jobber jo 50%, så er heldigvis ikke borte hele dagene.

Tiden flyr

 I dag ble lillegutt 7 måneder, så tiden flyr fort. Selvom det av og til føles som den står ganske stille når dagene er like. Men det er veldig gøy, Henrik vokser og han er blitt en stor og blid gutt. Skal si vi har vært heldige! Ellers har vi hatt noen utfordringer i og med at Christian ble arbeidsledig i høst.. Det var dårlig timing med tanke på flere ting egentlig. Merkes jo når inntekten går ned, og vi som bor på 42m2 har jo planer om å selge her og flytte til noe større. Noe som bankene ikke synes er så greit med tanke på mellomfinansiering. Vi fikk avslag i et par banker, og ble ganske stressa av tanken på å selge først. Ettersom vi skal flytte til Kongsvinger er jo boligmarkedet litt mindre der. Vi vil jo ikke kjøpe noe vi ikke er helt fornøyd med. Men i dag fikk vi telefon fra en bank som vil gi oss mellomfinansieringen vi ønsker! Skal si vi begge to ble letta nå. Det fjerner litt av stresset her nå. Så nå er det bare å vente på den perfekte leiligheten skal dukke opp.

Den tiden på året

Nå er det snart 1 desember, det er den tiden på året hiv får et lite løft i media. Jeg pleier å merke det ved at det da er journalister gjerne henvender seg til meg. Jeg synes det er et viktig tema å belyse. Ikke bare hiv, men som kvinne med hiv. Vi er litt mer usynlige i media når hiv blir tatt opp. Så derfor valgte jeg å stille opp i en artikkel på nettavisen nå i dag. Viktig at folk kan få vite mer om hiv, og hvordan det er å leve med denne sykdommen i dag. Jeg har jo til og med fått barn (som ikke er smittet), noe jeg selv trodde var umulig for 9 år siden da jeg fikk diagnosen. Så det skjer en utvikling fortsatt. Nye medisiner gir nye muligheter.

Tiden går

Tiden går både fort og sakte på engang føler jeg. Nå er jeg heldigvis mye bedre og føler jeg har kommet meg inn i den rollen som mamma som jeg i sykdomsperioden var så redd for å gå glipp av. Blodproppen skal nå være borte. Jeg er fortsatt svimmel og sliten,men nå får jeg brukt tiden min sammen med gutten vår. Han er snart 4 måneder gammel. På lørdag hadde vi navnefest for han, veldig hyggelig når familiene våre kan samles for å gjøre stas på Henrik. Han er jo en veldig populær liten gutt, det skorter ikke på oppmerksomhet til han. Han er en sosial liten gutt som liker godt alle som bærer på han og leker med han.

En tøff start

Jeg har ikke fått den starten på livet som mamma som jeg hadde sett for meg. Etter at vi kom hjem fra sykehuset var jeg ganske dårlig. Tenkte det sikkert var på grunn av keisersnittet og alt nytt. Men jeg ble bare dårligere og følte meg rett og slett elendig. Var veldig lei meg og gråt masse. Men det er visst helt naturlig med disse barseltårene. Det at jeg var så dårlig gjorde jo også at jeg ikke fikk deltatt i alt det som hører med når man har en ny baby. Så det ble Christian som har gjort stort sett alt. Alt jeg har orket er å holde han og prøve hjelpe det jeg orket. Det hjalp ikke på at jeg følte meg som en dårlig mor med dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk til. Jeg ville jo gjøre alt jeg også. Til slutt fant jeg ut jeg hadde veldig lav blodprosent. Jeg mistet en del mer blod enn vanlig under keisersnittet. Så nå fikk jeg jerntabletter av fastlegen og jeg håpet snart å bli i bedre form. For det å være konstant svimmel med hodepine er veldig slitsomt. Jeg turte ikke være alene med Henrik, og ikke bære han eller noe. Nå skulle jeg bare vente på at jernlageret mitt ble bedre, men så fikk jeg vondt i en arm og ble lagt inn på sykehuset med blodpropp! Jeg hadde blodpropp ved nakken/halsen, noe som tydeligvis ikke er helt vanlig. Jeg ble på sykehuset til observasjon en natt før jeg ble skrevet ut med beskjed om å ta blodfortynnende og vente på det skulle gå over. Da dette skjedde så var det beste for både Henrik og ikke minst Christian som har måttet gjøre alt stort sett alene, å reise til svigermor så han fikk litt avlastning. Jeg var jo ikke til hjelp på noen måte... Det var tungt å ikke ha Henrik hos meg men det var jo det beste for alle parter. Jeg hadde store smerter og hadde først bare fått paracet som ikke hjalp i det hele tatt. Så da jeg fikk sterkere smertestillende av fastlegen og de hjalp. Jeg dro så til svigermor jeg også, så jeg fikk være med Henrik og Christian selv om jeg nå var ganske sliten, veldig vondt og dopa på smertestillende.  Vi ble der en ukes tid. Tiden gikk sakte, men jeg er nå bedre. Smertene har gitt seg, jeg får deltatt mer. Men jeg føler jeg har gått glipp av den første måneden med Henrik, og det er utrolig kjipt. Men vet jo vi har masse tid foran oss. Så får fokusere på det.

Nå er han her

På fredag 12. juni kl 12.20 kom vår Henrik til verden. En fortsatt merkelig følelse det at jeg nå er mamma. Det er jo helt utrolig! Vi ligger fortsatt på Ullevål, men blir skrevet ut i dag. Var en litt tøff start for meg. Fødselen kom ikke langt nok i gang, så etter 15 timer på føden her på Ullevål ble det tilslutt bestemt keisersnitt. Jeg var utslitt, og selv om jeg på forhånd gjerne skulle klart dette selv var det veldig godt når keisersnittet kom. Selve operasjonen gikk fint, og Henrik kom ut så fin og flott. Han ble tatt med ut og var sammen med far til jeg kom på overvåkningsrommet. Jeg hørte han gråt da han ble løftet ut av meg, så det var utrolig godt å høre. Men det å ta keisersnitt er virkelig en lang og tung ting. Etter en dag ble jeg utrolig dårlig i magen, holdt ikke på noe på 2 dager, var svimmel og hadde vondt. I tillegg vondt fra selve operasjonen. Det var tøft, fikk ikke være så deltagende som jeg skulle ønske med Henrik. Godt Christian har vært her hele tiden sammen med oss, han har virkelig måtte gjøre så godt som alt. Men jeg har fått være med litt, og det å ha Henrik inntil meg har vært fantastisk. Bare jeg kommer meg til hektene igjen så skal jeg nok få gjort alt jeg også. Blir jo nok muligheter til det. Nå begynner jo hverdagen hjemme. Det blir både godt og spennende.

Termin i morgen

Termin i morgen, det er rart å tenke på. Tiden har gått sakte og fort på en gang. Skummelt å tenke på at det er skjer hvert øyeblikk. Kan jo like plutselig skje noe nå som om flere dager, uker. Satser på det ikke er uker, for er ganske klar for å møte lille gutten i magen nå. Jeg har jo ikke hatt et altfor ille svangerskap, så synes jo ikke jeg kan klage for mye. Men det er tungt å bevege seg nå. Hver time er jeg oppe om natta å tisser, blir litt koko av det. Ellers har jeg hovnet opp i føttene, ser veldig rar ut. Tyter ut av skoene.. Mye rare ting som skjer med kroppen når en er gravid, har fått masse prikker i huden også. Håper de blir borte av seg selv. Strekkmerker har jeg en del av også, men det gjør ikke så mye.

Artikkel i Kamille

I denne ukens Kamille er det en artikkel om meg og at jeg er gravid. Jeg synes det var en riktig og viktig sak å stille opp på da jeg ble spurt. Det at jeg som har hiv faktisk kan få barn som ikke blir smittet er viktig for folk å vite. Jeg går på medisiner som har virket supert på meg i flere år nå, slik at jeg har ikke målbart virus. Jeg blir også tett fulgt opp på Ullevål slik at jeg føler meg trygg både for babyens del og min del. Det er ikke mye som er annerledes annet enn at det er kortere vei fra vanlig fødsel til keisersnitt dersom det under fødsel skulle være noe som ikke går på skinner.  Det er slett ikke uvanlig at kvinner med hiv får barn i Norge, og jeg er ikke den eneste. Det er bare det at de ikke synes fordi de ikke er åpne om det. Så igjen håper jeg at ved å dele min historie vil det hjelpe andre ved kanskje være åpne senere.

Endelig i orden i ny leilighet

Det har vært mye i det siste, flytting er slitsomt. Men nå er vi på plass i ny leilighet og har kommet ganske så bra i orden. Barnesenga ble skrudd opp i dag, så nå er i alle fall den klar dersom det skulle skje noe. Er jo kun litt over 2 uker til termin nå, så følelsen av å ikke ha hatt kontroll på ting før nå har vært stressende. Men nå går det fint, nå kan han komme når han vil.

Alt i rute

Nå går det fremover, var på ultralyd i dag og alt er fint og slik det skal være. Føles godt å vite det. Selv om det er slitsomt til tider, så er det faktisk ikke lenge igjen nå. Termin om litt over en måned. Både utrolig gøy å tenke på, men samtidig skummelt. Det å føde er jo skummelt i seg selv. Jeg vet jo det er korte vei fra vanlig fødsel til keisersnitt dersom det skulle dukke opp noen hindringer. Men det er jo uansett ikke noe jeg kontrollerer, velger å stole på leger og jordmødre der. Men merker jo det er noe som surrer i hodet.

Bekkenvondt og boklansering

I går var det boklansering av boken Våre stemmer, hiv: 30 år i Norge. En bok jeg stilte opp i for over 2 år siden, som endelig er ute nå. Dette er en bok med over 30 forskjellige personer som forteller sin historie enten de har hiv, eller har med hiv å gjøre. Absolutt en bok som burde leses. Jeg var på lanseringen i går, og kan si det merkes i dag, med bekkensmerter som har vært ganske slitsomme i noen uker, er jeg i dag nesten ikke i stand til å gå. Føler meg som en skillpadde som sakte kommer meg fremover. Men håper det går seg litt til i løpet av dagen, for i morgen må jeg vaske og rydde klart til visning av leiligheten søndag.

Gravid og flytting er slitsomt

Tiden går fremover og jeg merker mer nå, både til lille i magen som beveger seg og til kroppens forandringer. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg må fly på do å tisse, er til tider helt ekstremt. Merker bekkenet begynner å krangle, vondt å gå, stå, sitte og ligge. Men det er jo ikke mye å få gjort med det. Å bo i 4 etasje uten heis er ikke noe gøy for tiden. Tærer på kreftene. Det er også flytting på gang og det krever jo litt. Hadde vært greit å få kommet inn i den nye leiligheten før lillegutt kommer, skal forhåpentligvis gå på hengende håret. Termin er 2 uker etter innflyttingsdatoen, så krysser ikke bare fingrene men beina også. Det å være midt i flytting gjør jo at jeg føler ikke jeg får gjort så mye praktiske forbredelser til babyen kommer, annet å handle inn det vi vet vi trenger å sette det i boden så lenge. Har liksom ikke så mye som tilsier at det kommer en baby fremme i leiligheten. Så den psykiske forbredelsen er liksom ikke der, får vel sjokk når han kommer. Men det gjør man kanskje uansett. Det praktiske ordner seg jo, og jeg gleder meg til den nye hverdagen som er på trappene.

Dumt å stresse

Jeg kan ikke noe for at jeg merker jeg er litt stresset om dagen, prøver å tenke at alt ordner seg, for det gjør det jo. Men er mye på en gang nå, jeg er jo så "heldig" at jeg skal flytte ca samtidig som jeg har termin. Nå er jo det noe jeg gleder meg til begge deler, men timingen kunne jo vært en smule bedre hvis jeg kunne velge. Så jeg satser på at lillle gutten ikke vil komme før rett rundt termin, hadde vært så godt å være inne i den nye leiligheten da. Men vet jo at livet gjerne ikke er enkelt så får nok belage meg på å deligere flyttingen til familie som kan hjelpe for jeg ender nok opp på føden når flyttebilen kommer. Kjenner det stresser meg, liker å ha kontroll og fikse ting selv, så blir nok en fin anledning å øve meg på å gi slipp. Har sikkert ikke vondt av det. Og jeg vet jo at alt praktisk vil ordne seg, men klarer ikke slappe helt av for det.

Shopping i Sverige

I dag var vi en tur i Sverige, på Nordby senteret. Vi tenkte å bare begynne se litt på ting vi trenger til babyen etterhvert. Men vi endte jo opp med å kjøpe litt av vært. Er jo så gøy å være i gang. Det finnes jo så mye fint, og når det er på salg er det jo ikke noe vits å vente. Ble jo også noe som ikke var på salg. Men føler vi fikk handlet mye, også er det stas når vi er med på å bestemme begge to. Pleier jo ikke være enkelt å få med seg mannen på handletur. Men nå så fikk vi begge velge ting vi liker. Så det var en vellykket tur, og full bil på vei hjem.

Alt fint på ultralyd

På fredag var jeg på den standard ultralyden som er rundt uke 18. Det var veldig spennende, merket hele dagen at jeg tenkte mye, ikke bare om det er gutt eller jente, for det er jo spennende bare det, men det å få vite at alt ser ut som det skal er jo veldig beroligende å få høre. Så ble glad da vi fikk vite at babyen har det akkuratt slik den skal inne i magen min. Veldig gøy å se bevegelsene der inne. Og vi fikk vite det er en gutt. Jeg synes det hjelper å vite kjønnet, blir litt mer enn bare en "det". Dessuten siden jeg ikke kjenner så mye enda, ble det litt mer virkelig. Jeg har liksom ikke forstått helt enda at det er en baby i magen min. Kan jo være at siden vi egentlig hadde gitt opp alt så har hjernen vansklig med å omstille seg igjen til at det faktisk er mulig. Men regner med at når jeg begynner kjenne bevegelsene inne der, uten å være i tvil om det er babyen eller bare luft i magen så blir det lettere å tro. Jeg har jo sett både bilde og ultralyd bevis noen ganger nå, så vet jo at det er en liten person der. Veldig rart å tenke på, men slik er det sikkert for alle. Gleder meg iallefall til å bli kjent med den lille gutten :)

Endelig på bedringens vei

Nå har jeg vært syk i nesten en uke, det ble bare verre og verre. Det var heldigvis ikke urinveisinfeksjon som jeg var redd for på lørdag, men halsen bare grodde igjen mer og mer. Så da ble det en tur til fastlegen på mandag. Fikk antibiotika, noe jeg ikke er spesielt glad i. Men siden jeg var så dårlig visste jeg jo det var best å ta det. Er sikkert ikke lurt å være syk unødvendig lenge, og babyen har det vel best om jeg er frisk. Så nå har jeg heldigvis blitt bedre, litt av en tålmodighetsprøve dette. Så i natt håper jeg at jeg får sove hele natten igjen. Trenger ikke øve på søvnløse netter, det kommer nok tidsnok uansett 😉

En tur på legevakta

Hadde en skikkelig dårlig natt, nesten ikke sovet. Begynte å føle meg dårlig i går, men ble verre i natt. Vondt i halsen, trykk i hodet og verker i hele kroppen. Får vondt i magen når jeg hoster. Da jeg sto opp idag kjentes det ut som jeg kanskje kunne ha fått urinveisinfeksjon. Det skal man jo ta alvorlig i graviditeten, så vi dro på legevakta. Der var vi ikke alene..brukte over 4 timer på å vente på legen. Inne hos legen tok det ikke lange tiden, var negativ test på urinveisinfeksjon, så det er jo bra. Men det kan være bekkenløsning som presser og verker i korsryggen og lysken. Det vil jeg jo ikke ha, men får jo ikke gjort noe med det. Så da får jeg håpe jeg blir bedre i hals og hodet i løpet av helgen. 

Vi har kjøpt barnevogn

På søndag kjøpte vi barnevogn, klarte ikke vente. Det var tilbud så da slo vi like godt til. Er jo kun 15 uker på vei, men kan jo ikke gå rundt å vente bare for å vente. Alt går jo fint, så da regner jeg med det fortsetter å gå fint. Det ble en Stokke Trailz, vi er begge to høye folk så ville ha en god vogn som ikke er så lav. Dessuten har den 4 skikkelige hjul med luft. Det ble lilla farge, det synes jeg funker uansett om det gutt eller jente, for det vet vi jo ikke enda. Det er jo tross alt stort sett jeg som skal trille rundt :) Så ble glad da Christian gikk med på lilla.

Alt bra fortsatt

Føles som dagene går sakte fremover, er sliten og trøtt. Men jeg er glad for hver dag som går, og alt er fortsatt fint med meg og babyen i magen. Så da skal jeg absolutt ikke klage. Jeg tenker nok tiden vil fly avgårde senere. Er mye tanker i hodet, jeg liker jo å ha alt planlagt jeg, og nå er det baby og flytting til ny leilighet som alt kommer til skje omtrent på likt, forhåpentligvis ikke samme dag da. Det er det som stresser meg litt. Men det får jeg ikke planlagt, en baby kommer når den selv vil. Jeg vet jo at alt praktisk ordner seg, har venner og familie som stiller opp når det trengs. Men siden jeg er litt kontrollfrik, så blir jeg litt stressa av å tenke på det.

Første trimester ferdig

Nå har det gått tre måneder, hurra. Synes fortsatt det er vanskelig å tro at det er en baby i magen min. Men snart går det sikkert opp for meg. Har jo både sett det på ultralyd, og hørt hjertelyden. Veldig gøy! Et eget liv som vokser i meg. Tenk noe så rart.

Gravid, ja det er jeg!

Hvem skulle tro jeg skulle bli gravid etter så mange år vi har prøvd. Aller minst megselv. Vi hadde egentlig gitt opp det vi. Etter så mange år uten å lykkes bestemte vi oss for å heller fokusere på oss som par. Vi har kjøpt leilighet på 42 kvadrat i et nybygg som står ferdig vår - sommeren 2015. Hva skjer så, jo mensen uteblir og jeg tar en gravidtest som viser positiv! Jeg har termin akkurat under overtagelse hvis alt går fint da. Så det hjalp å gi opp og planlegge helt uten barn i tankene. Men selv om det er litt stressende å tenke på at alt skal skje samtidig, er det jo konkrete ting som kan løses. Har jo venner og familie som støtter opp når det trengs.
Vi har allerede vært på en ultralyd i uke 8 hvor vi så hjertet slå! Det var utrolig deilig å se, jeg var jo ganske redd for å gå gjennom en sånn mola som jeg gjorde for 2 år siden. Så når vi så hjertet vet vi det er liv, utrolig rart å se. Det er fortsatt tidlig i svangerskapet, men dette er jo lenger enn vi har vært før. Så nå krysser vi fingerene og satser på at dette går hele veien.

Artikkel om meg i KK

For noen uker siden ble jeg intervjuet av KK (Kvinner og Klær) om hvordan det er å leve med hiv. Jeg er veldig fornøyd med både innholdet og bildene, så det var en veldig positiv erfaring. Synes jo det var stas å bli sminket og stylet på håret, er jo ikke hver dag det skjer, hehe. Artikkelen ligger også ute på nett, så den kan leses her

Krystallsyken, typisk meg å få det

Har vært svimmel og rar i flere uker nå. Var hos fastlegen i august som mente det kunne være virus på balansenerven. Ganske så slitsomt å være svimmel. Følte meg kanskje litt bedre etter en stund, men for noen uker siden nå synes jeg at jeg ble verre igjen.. Helt rar i hodet og svimmel og sliten. Fikk time på en klinikk som er spesialiserte på svimmelhet i starten av denne uken. Der tok demoen tester og mener jeg pga viruset på balansenerven har fått krystallsyken. Det ble gjort noen greier med hodet mitt får å få disse krystallene på plass. Også skal jeg gjøre noen øvelser for å trene opp hjernen igjen selv. Blir ganske sprø, klarer ikke lese eller konsentrere meg noe særlig. Så håper dette går fort over.

Virus på balansenerven

Det dukker stadig opp nye ting å feile, nå har jeg vært svimmel i flere dager. Det er veldig ubehagelig. Var hos legen i går som mente det kan være virus på balansenerven. Det er jo bra det forhåpentlig vis bare er det, for det er jo mye annet som er verre å ha. Var litt redd for at det kunne være krystallsyken. Men satser på det kun er virus som går over snart. Så nå er det bare slappe av og hvile selv om det er ganske kjedelig.

Svimmel og rar

Noen dager blir jeg så svimmel og føler meg rar, blir ganske sliten av det. På fredag fikk jeg en slik kjip bølge over meg og da klarer jeg ikke konsentrere meg om noe egentlig. Det blir litt som om angsten fra år tilbake puster meg litt i nakken. Jeg blir jo ikke slik så veldig ofte eller lenge om gangen lenger, men jeg får jo bare ta det som det er. Det er slik det er å være meg. Jeg får bare plukke meg sammen og gjøre det beste ut av det. Jeg er ikke en person som pleier gi opp så da får det heller være at noen dager fungerer jeg dårligere enn andre, det er ikke de dårlige dagene som er de som beskriver meg generelt uansett. Det er bare lett å glemme å tenke det.

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » August 2016
Camilla Tobekk

Camilla Tobekk

37, Kongsvinger

Jeg fant i 2006 ut at jeg var smittet av hiv. Jeg har siden da lært meg å akseptere og leve med det. Det har til tider vært tunge tider, men jeg har kommet meg sterkere ut av det. Utfordringer står jeg fremdeles ovenfor, og deler her mine gleder og sorger.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits