jenta med hiv

Har vært sengeliggende i en måned, sliter med stadig tilbakevennende ryggproblemer. Har fått påvist prolaps. Denne gangen toppet det seg morgenen lørdag 10. mars da jeg besvimte på badet. Stakars min mann som fant meg bevisstløs på badegulvet. Han fikk liv i meg, men mente det var lurt å ta en tur på legevakta, så da kom det ettervært en ambulanse å hentet meg. Det var fryktelig vondt, og jeg tilbrakte hele dagen på AHUS under oppservasjon før jeg ble sendt hjem med smertestillende etter at jeg var undersøkt. De sa jeg måtte til fastlegen min å få henvisning til MR av ryggen, for det har de tydligvis ikke mulighet til å gjøre på sykehuset hvis ikke man har tegn som viser til fatale følger. Så da startet min måned i sengen, det var ikke gøy å være meg, så vondt har jeg aldri hatt før, og håper dette ikke skjer igjen! Heldigvis er jeg bedre nå, det værste er over, men jeg har fortsatt isjas-smerter i det ene benet, og klarer så vidt å gå. Det går virkelig på psyken å være så lenge dårlig, får jo ikke vært utenfor huset. Savner å kunne bare gå ut døra å møte andre, eller se i butikker, eller bare gå en tur. Nå er høydepunktet en tur til postkasse, da får jeg litt frisk luft og ser sola. Håper virkelig dette går over snart, er jo vår og jeg har lyst til å være med på morsomme ting som skjer.

Nå har jeg begynt å søke på nettet etter sykehus i utlandet som tilbyr hiv-positive hjelp til å få barn. Det er ganske vanskelig å orientere seg synes jeg, men har iallefall funnet ut at Chelsea and Westminister Hospital i London kan hjelpe. Så nå skal jeg skrive en mail dit å få mer informasjon fra dem. Jeg skrev en mail til en klinikk i Spania, men der fikk jeg som svar at dersom de skulle hjelpe en hiv-positiv kvinne måtte det bli med donor-egg. Det er ikke aktuelt for vårt vedkommende iallefall, så da strøk jeg Spania fra listen. Jeg har også hørt at det er mulig å få hjelp på Island, så har sendt en mail til en klinikk der som jeg venter på svar fra. Hadde vært greit å få hjelp på Island, har alltid hatt lyst til å dra til Island så hadde jo passet bra å ha en grunn til å reise dit. Så håper på svar derfra snart.

Nå er det 2012, og jeg har en god følelse på at dette er et bra år. Det at jeg ikke lenger har et "hemmelig" liv gjør at jeg føler jeg bedre. Rart, men føler jeg har mer selvtillit nå. Og det at jeg er gift, og har ikke lenger etternavnet til eks-mannen min gjør at jeg føler meg anderledes på en måte, er liksom en ny start med bare gode vibber :) Har en følelse av at veien fremover ligger åpen, og jeg håper jo at jeg og min mann skal få barn i en fremtid som ikke er for langt unna. Må jo innrømme at selvom vi jo nå har skjønnt at vi må ha hjelp for å få det til, så blir jeg jo skuffet og litt lei meg hver måned når jeg har et lite håp om vi kanskje har klart det selv. Men jeg er jo vant til at ting ikke er lett, og det gjør vel kanskje noe med meg at jeg vet vi må en mer kronglete vei, så jeg holder motet oppe og tar et skritt av gangen. Det pleier jo å ordne seg for snille piker har jeg hørt, og det har jo ordnet seg ganske så bra ellers med meg tross alt :)

Jeg har i dag vært på HivNorge sitt arrangement i forbindelse med Verdens Aidsdag. Jeg ville ha med med meg lanseringen av en bok som heter "Elsk meg som jeg er" av Trude Ringheim. Dette er en bok hvor noen anonyme kvinner forteller sin historie om det å være hiv-positiv. Jeg har lenge savnet vinklingen fra kvinneståstedet så synes det er veldig bra at det nå blir litt fokus her også. Da jeg var på dette arrangementet kom det en fra Nrk.no og lurte på om hun kunne stille meg noen spørsmål ettersom jeg nå er åpen hiv-positiv. Jeg synes jo at det er viktig at det kommer mer informasjon om kvinner med hiv, så jeg stillte opp. Så da var jeg plutselig på Nrk sine nettsider også :)  les artikkelen her

Jeg har fått så mange flotte tilbakemeldinger og reaksjoner etter både Kamille og Dagsavisen :) Det viser iallefall at dette var en riktig avgjørelse. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men jeg er utrolig glad for all støtten jeg opplever fra alle kanter :)

Nå har jeg nettopp våknet, og det første jeg gjør er å skru på PCn for å finne nettutgaven av Dagsavisen. Har ventet på å se resultatet av da jeg og min mann snakket med en journalist derfra. Jeg og Christian er på forsiden til og med, håper folk kjøper avisen og leser om tema hiv. Har lest hele artikkelen hvor det går grundig inn i flere sider av det å leve med hiv i dag. Jeg håper jo at folk skal lese og begynne tenke. Bare at folk blir mer oppmerksom på at det faktisk er mange med hiv som ikke tør å stå fram, kanskje vi kan begynne slå ned fordommene rundt dette. Det burde ikke være nødvendig å gå med tilleggsbekymringen om hva som vil skje dersom en er åpen. Jeg vet jo ikke konsekvensene av at jeg nå er åpen, men velger å gå for at dette er med på bedre og løfte situasjonen for andre som er smittet. For meg er det bare vente å se hva fremtiden bringer, morgendagen er jo like ukjent som den alltid har vært.

Ja, i dag er bladet Kamille ute til de som er abonnenter, hvor jeg står frem som hiv-positiv. De som kjøper i butikk må vente til fredag (25.nov). Jeg har gledet meg til å slippe ut hemligheten en stund nå. Artikkelen ble jo skrevet for en liten stund siden, så har jo ventet på denne dagen. Så nå er jeg spent på de reaksjoner som kommer. Jeg satser på mest gode tilbakemeldinger, men er også forbredt på ikke fullt så gode, men det er iallefall de som støtter opp rundt meg som gjør at jeg velger å stå frem. Tar det gode med det dårlige, og satser på at dette blir en bra ting. Jeg velger jo å stå frem først og fremst for min egen del, jeg sier jo nå med dette til meg selv at jeg ikke trenger skamme meg og gjemme meg bort. Og med å overbevise meg selv, er jeg helt sikker på at andre vil forstå det samme. Både andre med hiv, og andre som med dette kan få et mer realistisk syn på hvordan det er å leve med hiv i 2011. For at andre skal forstå så er man jo nødt til å la folk få sjansen til å se virkligheten.

Jeg skulle bare ønske at jeg ikke lå rett ut med dårlig rygg akkurat nå... Har ikke tid til å være låst fast i sofaen nå. Men men, håper ryggen gir seg raskt :)

Jeg har jo en stund tenkt på hvorfor det skal være så hemmelig å ha hiv. For min del er jeg jo i dag ganske så åpen om det, familie og venner har jo fått vite det for en stund siden nå. For noen uker siden fikk jeg faktisk en henvendelse gjennom bloggen min her. Jeg har derfor tatt en stor beslutning, jeg kommer til å stille opp i bladet Kamille med mitt virkelige navn og bilder. Jeg føler jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg personlig ikke har noe å tape på å stå frem. Det er flere der ute som er i lignende siruasjon som meg som av forskjellige grunner ikke står frem, og det respekterer jeg og forstår fullt ut. Men for meg er det riktig å stå frem nå, jeg ønsker å sette fokus på denne saken og dette er den måten jeg kan bidra positivt. Dette har ikke vært en enkel avgjørelse, og jeg hadde ikke kommet til dette uten støtte fra min mann, familie og venner. Alle jeg har snakket med om dette støtter meg fullt ut, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg har i denne prossessen før denne artikkelen kommer på trykk (om ca 1 mnd.) tatt beslutningen om å fortelle mine arbeidskollegaer om diagnosen min. Det gjorde jeg i går, og jeg var veldig nærvøs før jeg fortalte det. Men det gikk veldig bra, og fikk masse postive tilbakemeldinger og klemmer! Jeg hadde med meg en fra HivNorge som kom med generell informasjon og svarte på spørsmål. Jeg må si jeg egentlig generelt har fått støtte av alle de jeg har sagt det til. Jeg føler meg sterkere for hver gang jeg forteller om det. Det er en styrke jeg følr meg klar for dele med andre nå. Jeg tenker selvfølgelig på at når artikkelen kommer ut at det kan finnes folk der ute som vil reagere negativt ovenfor meg. Men jeg velger å fokusere på at dette vil være postivt, jeg vil at informasjon og kunnskap skal frem. Det er med kunnskap vi som samfunn kommer videre, og informasjonen må jo komme fra et sted. Så frem til artikkelen kommer på trykk har fortsatt noen jeg vil snakke med, men det går nok bra :)

Jeg ble ganske satt ut her om dagen da jeg var på sykehuset for undersøkelse av ryggen hos en spesialist der. Jeg har slitt lenge med smerter etter prolaps før sommern. Da jeg kom inn til legen så spør han jo om vanlige spørsmål som om jeg går på medisiner o.l. Det gjør jeg jo, så svarte at jeg går på hiv-medisiner. Det han da sa satte meg helt ut: Kan jeg spørre hvordan du fikk det? Har du brukt sprøyter? Dette sa han i en setning, så jeg følte jeg kunne jo ikke si at jeg ikke ville svare på det for da virker det jo som om jeg faktisk ble smittet gjennom sprøyter, og det ble jeg jo ikke! Så jeg sa nei, jeg ble faktisk smittet av en eks.kjærste. Men stemningen ble jo litt anstrengt etterpå. Det er kjipt nok å være til undersøkelse, jeg måtte jo være i undertøyet mens han undersøkte ryggen min. Så jeg synes hele besøket der var veldig ubehagelig. Men det som er kjipt er jo at jeg har vært borti lignende situasjoner før, så jeg vet jo liksom at det kan komme rare spørsmål. Men jeg tenkte faktisk ikke over å være forbredt på denne komentaren denne dagen. Hiven har jo ingenting med ryggen å gjøre, og i hverfall ikke hvordan jeg fikk hiv! Dette er vel en situasjon jeg nok kommer oppi igjen, ettersom jeg nok kommer til å glemme å være på alerten for sånne spørsmål. Og folk uansett om de er leger eller hva de er er nysgjerrige. Men det som er kjipt er at jeg følte jeg var i en situasjon hvor jeg ikke kunne svare at det har vel ikke du noe med? Siden da hang den sprøyte-komentaren der og liksom svarte for meg. Desuten er det faktisk mulig for "vanlige folk" å bli smittet uten å være narkomane, så kanskje han fikk noe å tenke på den dagen.