Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere

Jeg syns det er en beskrivelse som er ganske dekkende for min del. Alt jeg har gått gjennom av vanskligheter og forsåvidt fortsatt gjør, har lært meg å ikke gi opp. Har desverre noen opplevelser som gjerne skulle vært foruten. Som Hiv-positiv jente som skulle ut i verden alene etter skillsmissen var det ikke lett. Jeg så for meg et liv alene i ensomhet. Men jeg gikk jo ut med venner på byen og hadde det gøy innimellom. Jeg møtte gutter og ville jo gjerne finne en kjæreste. Men det var ikke lett. Det som var vanskligst da var jo at jeg måtte fortelle om Hiven før det ble noe mer. Det er ikke en ting som er lett å si... Når og hvordan jeg skulle si det var jo noe som surret i hodet på meg hele tiden da. De fleste jeg fortalte det til tok det jo bra sånn der og da, men de lot ikke høre fra seg etterpå. Det er en utrolig kjip følelse å føle seg mindreverdig ikke bra nok. Jeg følte meg i flere år som om jeg var giftig. Har grått mange tårer over det. Tror nok de fleste ikke vet nok om Hiv (kan jo skjønne det, hadde sikkert ikke visst så mye om det selv om jeg ikke hadde hatt det selv) og ble redde. Jeg kunne jo ikke annet enn å forklare at det ikke er så ille som man tror. Og man blir ikke smittet så lenge man beskytter seg seksuelt. Men de fleste guttene stakk jo, det er jo så klart den enkleste løsningen. Det var ikke lett å sitte å forklare slikt når det hele var ganske nytt for meg også. Men ettersom tiden gikk ble jeg jo vant til at guttene ikke ville treffe meg mer etter jeg fortalte dem det. Men etter ca 2 år var jeg jo faktisk så heldig å møte en gutt som ikke stakk, og som fortsatt er her! Jeg valgte å fortelle han det etter første gang vi var ute å spiste. Tenkte vel det var like greit å bli ferdig med det, så jeg slapp å gå å tenke på det. Hvis han stakk så hadde jeg iallefall ikke rukket å bli for glad i han. Men han tok det utrolig bra, ble selvfølgelig sjokka og lei seg. Jeg forklarte så godt jeg kunne om Hiv generelt, og om meg. Han sa han ville se hvor forholdet kunne gå uavhenging av Hiven min. Og jeg er utrolig glad for at han istedet for å stikke, heller ville ha informasjon. Jeg tok han med til legen min slik at han kunne få info fra en annen enn meg også. Idag har vi vært sammen i 2 år, og bor sammen. Så når jeg tenker tilbake på hvordan jeg trodde livet skulle være, har det egentlig gått utrolig mye bedre enn jeg trodde, og på mye kortere tid. Han er verdens beste! Og jeg vet han er der for meg, og jeg for han. Det er jo slik det skal være. Jeg har blitt så godt møtt og tatt vare på av familien hans også! Så sånn sett har det gått over all forventing. Så lenge folk vil ha informasjon skjønner de fleste at det ikke er så farlig. Jeg skal ikke dø, man blir ikke smittet av å drikke av samme glass som meg, eller gi meg en klem osv.  Det er bare det at som Hiv-postiv jente som skulle ut i date-verden hadde jeg ikke det var mulig.. Så de kjipe opplevelsene jeg måtte gjennom før jeg traff han, er  noe jeg måtte takle for å komme dit jeg er i dag. Jeg har kun fortalt de nærmeste av min familie og venner at jeg har Hiv, og de har alle tatt det bra. Det er selvfølgelig kjipt å måtte fortelle det og se hvordan de blir lei seg på mine vegne. Men med informasjon og det å se hvordan det faktisk går med meg, så er alle jeg bryr meg om her for meg. Tror ikke de tenker så mye på det sånn i det daglige. Men for min del er det godt at de nærmeste vet. Og jeg kan ikke annet enn å stole på at de jeg har fortalt det til ikke vil sladre rundt med det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Camilla Tobekk

Camilla Tobekk

34, Oslo

Jeg fant i 2006 ut at jeg var smittet av hiv. Jeg har siden da lært meg å akseptere og leve med det. Det har til tider vært tunge tider, men jeg har kommet meg sterkere ut av det. Utfordringer står jeg fremdeles ovenfor, og deler her mine gleder og sorger.

Kategorier

Arkiv

hits