Slitsomt, men nødvendig med medisiner

Jeg begynte med medisiner etter et år, hadde hele tiden ganske lave virusverdier, og et imunforsvar på middels.  Etter et år ble jeg ganske syk av influensa, og legen mente det var best å begynne på medisiner så ikke kroppen skulle slite seg ut. Jeg går hver 3 mnd på kontroll og tar blodprøver på sykehuset. Før jeg begynte på medisiner var denne 3 mnd kontrollen for å sjekke om virusmengden steg, og hvordan imunforsvaret er. Nå når jeg går på medisiner er virusmengden 0, og det er jo pga medisinene. Og imunforsvaret er ganske stabilt. Det de sjekker nå er hovedsakelig hvordan kroppen og organene min takler de sterke medisinene. Jeg syns det å begynne på medisiner var ganske skummelt. Det er tross alt sterke medisiner og med bivirkninger (som er forskjellige for folk). De er også ganske store disse pillene, noe jeg syns var vansklig. Har hele livet syns det å ta medisiner er vanskelig, sliter med å ta paracet til og med. Så det var hardt å venne meg til å ta disse medisinene hver dag. Til og begynne med synd jeg bare tanken på å ta de var overveldene, de lå på bordet og vokste seg større og større... Jeg ble også liksom minnet på at jeg har Hiv hver gang jeg skulle ta de. Det var en rutine jeg måtte venne meg til, så nå går det ganske greit det å ta de selve pillene. Det som er slitsomt nå er hvordan bivirkningene sliter på meg. De pillene jeg gikk på de første årene gjorde meg svimmel og rar, såpass at jeg nesten ikke ikke turde gå ut blandt folk fordi jeg følte meg rett og slett litt dopa, og de ga meg helt forferdelige mareritt om natten. Så jeg sluttet på de og begynte på noen andre. Disse gir meg iallefall ikke disse dopa følelsene og mareritt, men har istedet helt forferdelig dårlig mage... Det sier seg jo selv at det preger hverdagen min. Jeg har prøvd å finne ut om det er enkelte mattyper som har innvirkning på magen, men det virker som det kommer helt tilferldig. Dette gjør det vanskelig for meg å spise ute blandt andre. Jeg har hele tiden angst for at det skal gå galt. Ifølge min samboer har jeg noen helt forferdelige fiser også.. (merker jo det selv også) Det er liksom ikke noe jeg vil gjøre ute blandt folk heller... Så det har jo resultert i at jeg ikke spiser før etter jeg er ferdig på jobb. Nå jobber jeg halve dager, så det går jo greit. Men det er jo ikke ideelt å ha det sånn... Og hvis jeg skal noe spesielt må jeg ungå å spise først, og være veldig forsiktig med det jeg spiser ute. Det er jo ganske flaut å være sånn. Vil jo ikke at folk skal legge merke til meg og sånn. Vil ikke få spørsmål fra folk. Men jeg klarer det jo. Det som også er kjipt er jo at jeg ikke vet når jeg blir dårlig, så jeg må jo være forbredt på å avlyse ting på kort varsel. De venner og familie som er klar over situasjonen min har jo full forståelse for det. Men jeg syns jo det er utrolig kjipt å måtte avlyse ting jeg har gledet meg til, og vil gjøre. Har grått mye over det. Nå skal jeg om ca 2 mnd bytte medisiner igjen pga mageproblemene, og håper de nye ikke vil være like ille.

Samtidig er jo veldig glad for at jeg får disse medisinene. I Norge betaler man jo ikke for de, heldigvis. De er jo kjempe dyre, og samtidig livsnødvendige. Så kan jo ikke annet enn å tenke hvor heldig jeg faktisk er som er norsk.

Én kommentar

lupusmamma

17.09.2010 kl.23:28

Hei

Du har en utrolig flott blogg, og du skriver fantastisk fengende!

Kommer til å følge bloggen din. God helg!

Skriv en ny kommentar

Camilla Tobekk

Camilla Tobekk

34, Oslo

Jeg fant i 2006 ut at jeg var smittet av hiv. Jeg har siden da lært meg å akseptere og leve med det. Det har til tider vært tunge tider, men jeg har kommet meg sterkere ut av det. Utfordringer står jeg fremdeles ovenfor, og deler her mine gleder og sorger.

Kategorier

Arkiv

hits